tirsdag 10. november 2009

Novelleanalyse "Kanskje For Alltid"

"Kanskje for alltid" er skrevet av Ingvild H Rishøi. Novella er med i novellesamlinga ”La Stå” og ble skrevet i 2007. Novella handler om en kvinnelig jeg-forteller og nabogutten Jon. Gjennom ulike episoder tegner Rishøi et bilde av oppveksten til disse to. Temaet er litt abstrakt. Det er et mysterium gjennom hele teksten. I en periode kan det se ut som forelskelse og at noe ulovlig har skjedd: ”De var fjorten år. De skulle overnatte på berghylla. Soveposen var glatt under ryggen hennes… Så satte han seg mellom føttene hennes… -Og Jon, vi må ikke si det til noen, sa hun. Senere ser en også at jenta ser tilbake på berghylla de lå på: ”Når de er øverst på svaberget legger hun seg på magen. Det går lett, det sitter i kroppen. Hvordan hun skal ake seg ut, når hun skal falle. Hvordan berghylla skal treffe føttene…

Når de er på berghylla er det hvite blomster, bølgene treffer fjellveggen og det er sol. Jon spikker også alltid fløyte, og to ganger i historien står det om et lys som kommer som en glorie: ”Han snudde seg. Ettermiddagssola falt inn vinduet. Da han reiste seg fikk han glorie,” og ”Og etterpå, når det er mørke på berghylla er borte og dagen begynner å komme, sitter hun stille og ser på en måke. Den stuper og stiger i buer over vannet. Hun følger den med øynene. Stuper, stiger, stuper. Så løsner sola fra havet. Lyset faller der han lå.”

Det er en mystisk stemning mellom menneskene. Det virker som om noe binder dem sammen, selv om det kan virke som at de vil unna hverandre.

Jon er en beskjeden person. Han hører bare på jenta. Jenta er en mer ledertype, men er redd for å såre Jon. Hun klarer aldri løse seg fra Jon.

Fortelleren har en personal synsvinkel. Fortelleren vet aldri alt som skjer.

Teksten er satt opp på en hakkete måte. En får korte deler med lite informasjon: ”De var ti år, det var senere samme kveld og det siste gule flaket av sol lå over berghylla. Langt under dem vippet bølgene. Hun hadde genserermet brette opp over albuen. Han kilte underarmen hennes med et strå. – Sånn? Spurte han. – Ja, svarte hun.

Hun var tolv år og…

Sånn går teksten over hele. Teksten går kronologisk og det er noen tilbakeblikk som: ” – Skal du ikke lage fløyte?

Han stopper og ser ned i fjeset hennes. – Jeg lager egentlig fløyter lenger, sier han.

Framstillingen av fortellingen er med lite og lite beskrivelser. En må lese mye mellom linjene for å forstå teksten.

Spenningskurven er ganske slak gjennom historien, men det skjer et vendepunkt når jenta flytter ut av byen for å studere. Da hun kommer hjem igjen stiger spenningen igjen. En lurer på hva vil skje.

Slutten er tydelig åpen. Først kan det virke som at det er noe trist med hvordan jenta ser på hverdagen: ”Hun våkner av de samme bølgene som slår. Blomstene er grå i halvlyset.” Deretter kan det virke som at hun ser noe uskyldig ved Jon: ”Lyset faller der han lå.” Dette kan virke litt ironisk siden hun ser så mørkt på hverdagen.

Språket er for barn, men måten teksten skriver på krever lesing mellom linjene. Dette skaper en stemning om at noe er riv ruskende feil, med forholdet mellom Jon og jenta.

Forfatteren vil oppnå med denne novella at det ikke nødvendigvis er bra å se tilbake på barndommen, selv om den kan ha lyspunkt.

Teksten syntes jeg var lettlest, men den gir ingen mening umiddelbart, en må lese den minst to ganger for å få en sammenheng.

Michael Mentzoni

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar